TO ledige bærende roller i sommerens oppsetting.

Fra fjorårets oppsetting av Den Gode Hensigt.

Kunne du tenke deg en rolle i årets oppsetting av Den Gode Hensigt så må du ta deg en tur til Svelvik Kino, mandag 5. mai.

Vi søker skuespillere til rollene som:

 Skipper Toft: Rollen er en av de store rollene i Svelvikspillet. Toft er en fornuftig, energisk mann med mot og tæl, men som møter motgang og må finne løsninger. Alder ca 45 – 65. Den som innehar Toftrollen må kunne synge da det er solosang tilknyttet rollen.

Sigeri er en nyskrevet rolle i åreste spill.  Sigeri er en ung lystig kvinne. Hun er Annas gode venninne og hun faller pladask for Fante-Knut. Sigeris alder er ca 20 – 25, men hun kan godt spilles av noen som er eldre. Sigeri har scener med flere av de profesjonelle. Det er ikke sang tilknyttet rollen.

Årets Svelvikspill går av staben 27. – 30. august. Prøveperioden er daglig fra 17.08. Det blir  også et par samlinger før sommeren. I år profileres Den Gode Hensigt som «sommermusikalen», og fra de store scener deltar Kjersti Elvik, Frode Winther og Christian Ingebrigtsen.

Har du lyst til å prøve deg som skuespiller, ta da turen til Svelvik Kino, mandag 5. mai.

Audition for Toftrollen starter kl 19.00, og audition for Sigeri starter kl 20.00.

Send mail til Christin gr-pr@online.no så får du tilsendt tekstutdrag, samt mp3 fil til  Tofts sang (sang gjelder altså kun Toftrollen). Tekstutdrag skal ikke å læres utenat, men det er en fordel å ha lest det så man er noe forberedt.

Rollene er dessverre ikke honorert, men mye moro med et supert ensamble, loves.

Kjenner du noen som kunne passe til en av de to rollene, så spre det gode ord for oss. Takk 🙂

 

 

 

Reklame

Året 2013 oppsummering

Sommerfugler i magen er foreningen Den Gode Hensigt vant til å ha. Det er alltid en rekke usikkerhetsmomenter når man setter i gang prosjekter, eller stiller som arrangør: Vil det komme folk, vil det holde økonomisk, vil været forbli på vår side? Og nettopp fordi man aldri kan føle seg for sikker på at jubelen vil stå i taket, er det en dessto større glede når ting går bra.

Året 2013 ble året da: Maritim gruppe satte seg fore å lage skilt over gamle Svelvigens skipsverft. Skiltene henger nå på Nærsenteret og på Ungdsomskolen.

Diktkonkurransen «Mitt Svelvik» ble vunnet av Harriet Volden Pedersen.

Det ble holdt maritimt allmøte der Per Høyli holdt foredrag om Svelvikskuta Albatross’utrolige seilas på de mange hav på 1800tallet.

Svelvikspillet gikk for fulle hus for tredje år på rad, med Karl Sundby, Rune Temte og Marianne Krogness på plakaten.

Nymalt og rydda klinekrok i Kinogården til glede for alle.

Foreningslivet rundt Kinogården måtte ta over driften av bygget og inngikk leieavtale med kommunen. Fem foreninger, derav, DGH, gikk sammen om å stifte nye SBV. Revyen «Sprø spleis» ble holdt for å skaffe inntekter til bygget, og Klinekroken ble et faktum.

DGH hadde stand på Neptunrittet og Svelvikdagene, og som i fjor og året før der, ble året avsluttet med Julemarked med over 30 utstillere og et hav av folk.

Oppsummert har årets 2013 vært et godt år for foreningen. Det har vært holdt gode arrangementer. Vi har brukt omtrent like mye penger som vi har fått inn. Årets nykommer må sies å være Klinkekroken i Kinogården. Det sies at ryktene om «fenomenet» går Vestfold rundt.

Årets hederspris ble utdelt etter Svelvikspillet, og gikk til Helene og Hilde Fjellberg for innsatsen gjennom tre år med kulisser og rekvisitter.

Årets hederspris gikk til Hilde og Helen Fjellberg som har stått på gjennom tre årene, og som har skapt den fantastiske scenografien med kulisser og et vell av rekvisitter

Foreningens styre har vært Gro Nebel Aronsen, Turid Wikdal, Ivar Pettersen, Anne Holst, Linda Vestgarden, Tor Skjærsvoll, Trond Besseberg og Christin Grilstad Prøis. Nå tar styret fatt på et nytt år med nye muligheter.

Takk til alle som i 2013 har deltatt på dugnader, aktiviteter og arrangementer.

Takk til publikum som stiller opp og sponsorer som gjør det mulig å drifte foreningens arrangementer.

De dirty detaljene

Livets glade gutter. Kyssebilde fra klinekroken er etterlyst. Det ble på teppefallsfesten istedet 🙂

Etter siste forestilling lørdag, var det klart for teppefallsfest i teltet bak amfiet.Når festen starter ved midnatt etter en laaang dag, går timene fort mot neste morgen.

Programmet var også langt. Skuespillerne skinner og glitrer på scenen hver en kveld og sin rose får de på premieren.

Mat må man ha, og noen får litt ekstraservice i serveringa.

På teppefallsfesten er det produksjonen som skal hedres, samt våre profesjonelle skuespillere utenbys fra.

Og at festen startet med godt humør, sier jo seg selv: Svelvikspillet 2013 var historie med fem flotte forestillinger hvor alt gikk knirkefritt og en publikumstilstrømming som overgikk fjorårets. Og dirty detaljer? Nei, vi er da dannede mennesker, er vi ikke?

 

Arrangementsansvarlig Trond Halvorsen hedres for sin innsats.

Altså, for å si det slik: Alle som strekker ut en hjelpende hånd til svelvikspillet – inviteres på teppefallsfesten. Så om du er litt ergelig nå for at jeg ikke kommer til å skrive fullt referat, så kan du jo bli med neste gang svelvikspillet arrangeres. Vi trenger alltid flere hjelpere; flere vakter, flere til kafe/middagsdrift, flere til å bygge kulisser, sy kostymer, legge sminke, og ALLE inviteres, som skrevet, på årets teppefallsfest. Så vil du vite skandalene – må du komme selv 🙂  Og når neste svelvikspill arrangeres? Vel, det beslutter styret i foreningen Den Gode Hensigt i løpet av høsten 🙂 

Kveldens gladeste mann; markedsføringsansvarlig Trond Besseberg med vin og popcorn.

Takk for i år folkens. Takk til alle som har bidratt til at svelvikspillet igjen kunne settes opp og takk til publikum som kom tilbake nok en gang.

Her følger masse bilder fra årets avslutning. Om du titter nedover finner du ut hvem som mottok årets hederspris, og hvem som fikk utdelt sitt svennebrev.

 

f.v. Anne Holst som holder styr på økonomien, søstrene Fjellberg på scenografi/lys og produsent Maria Besseberg

Vaktgruppa får overrakt roser som takk for flott innsats

Middagsserverinsgruppa med Jorun Tjøme i spissen hedres.

Kafedrift med Edle Halvorsen i spissen 🙂

Sminkegruppa med Ragnhild Harrila som leder.

Takk til Svelvik Musikkorps som har spilt i kafeen før hver forestilling. En flott måte å ta imot publikum på.

Røde Kors har også vært på plass.

Pål og Sten Rune på lyd og teknikk hedres.

 

Og en selvfølgelig og stor heder til våre hovedstadsskuespillere; Marianne Krogness og Karl Sundby, som ifølge dem selv, har trivdes i vår lille by.

Runi Langum hadde skrevet personlige dedikasjoner til skuespillerne; Karl, Marianne og Rune.

Årets hederspris gikk til Hilde og Helen Fjellberg som har stått på gjennom alle tre årene, som har skapt den fantastiske scenografien, og som tar hånd om rekvisitter og lys.

Børre Lersbryggen fikk sitt svennebrev i rekkverk go trappebygging utdelt av mesterne Jan Kjølstad og Hans Einar Pedersen.

Og etter at all ære og heder var utdelt, ble det natten for de mange klemmer og mimring.

Siste forestillingsdag

Petrine og lensmann Fron

Å, så trist, sier mange av skuespillerne, men jeg veit ikke jeg. Tror egentlig at jeg er aller mest letta for at siste forestillingsdag er her.

» Det er vel ikke smuglersprit du selger til soldatene? spør jomfru Barbara.

Det har vært to supre uker, men mye arbeid. Siste forestillingsdag skal nytes. Regnsværstrusselen på dagforestillingen heier over, og det blir en fin forestilling i glitrende solskinn (blendende for skuespillerne)

Etter endt forestilling, ventet mat på SBV. I 14 dager har kjøkkengruppa sørget for varmmat til nær 100 personer.

Det er superhyggelig med storfamiliespising. Mat først. Kake etterpå 🙂

Jørgine og Fante-Knut

Joakim Thran som førstereisgutten Lars

Så var det tid for dagens andre forestilling. Staute vektere tar i mot publikum ved inngangen.

I lydbua er vi foreberedt på litt av hvert. Tidligere år har skuespillerne funnet på både det ene og det andre på avslutningsforestillingen.

I år er det løytnant Ramm som tar kaka med kvinnetruse i underformslua. Løytnant Ramm er forresten helt på riktig. Svelvigens Sjøbatteri løytnant het Ramm, men om hadde kvinnetruselige morsomheter for seg, vites ikke.

Bilder fra teppefallsfesten og noen dirty detaljer kommer i eget blogginnlegg.

Vekteren våre stiller trofast til hver forestilling. En fin måte å hilse folk velkommen på.

Elisabeth og Are bor til daglig i Bingen, men tar turen til Svelvik for å være gode hjelpere under spillet 🙂

Svelvigen Sjøbatteri, Niels og Vertshus Johanne

Maria fattigjenta

Tilbakeblikk

Oi oi som vi kan å kose oss! Magnus, Fredrik,Kaja, Oliver og mamma Liv Hege.

Intensjonen om daglige blogginnlegg fikk seg en smekk, gitt, men her kommer noen tilbakeblikk fra fredagens Den Gode Hensigt dag, som startet med pizzafest for ungene før  kveldens forestilling.

 

 

 

Å feire er bra. De voksen får teppefallsfest lørdag kveld, og barna feirer årets spill og moro med pizza, brus og popcorn. Litt taler hører også med, og både produsent Maria og forfatter Christin plinga på glasset og skrøt velfortjent av de yngste skuespillerne.

Popcornkos før det bærer til påkledning og sminking. Oliver spiller rollen som Peder i årets spill.

Å finne godord til ungene er ikke vanskelig. De er en flott gjeng. 22 stk. Den yngste er 4 år. De eldste går på ungdomsskolen. Svelvikspillet hadde ikke vært det samme uten barnas scener.

Hurra for ungene 🙂

 

 

 

 

Styringsgruppa for spillet klarte å klemme inn et møte, og for ikke å være altfor langt unna der det skjer, ble møtet holdt i overtollbetjentens hus.

Møte i styringsgruppa, Maria, Anne og Trond. Christin og Trond befant seg utenfor kameraets rekkevidde.

Oppdatering på billettsalg ble tatt i mot med jubel. Fra en smånervøs pitring for om dette var mulig tredje år på rad, er vi nå forlengst i mål, økonomisk sett og det ser faktisk ut til at vi vil selge FLERE  billetter i år enn foregående år.

Akkurat det er overveldene.

Vaktgruppa har alltid samling før forestilling. Det er mye som skal preppes. Når dørene åpnes 20 min før forestillingsstart står det 400 mennesker klare, og alle vil inn fort for å kapre seg en god plass. Heldigvis har vi en solid vaktgruppe som loser og pakker folk, for det må til. Sitt tettere. Rykk innover mot midten 🙂

Dagens vaktgruppe

75 aktører sminkes på kinoen

Glitrende torsdag

Torsdagens vaktgruppe

Idet premieren er overstått, er det bare resten igjen, og det er ikke så innmari mye, kun forestillingene – lønna for alt strevet. Forestillingsdagene går fort. Det er jo kun fire dager. Svisj så er det over.

Jeg lovte meg selv å huske det i fjor, at jeg skulle sette av mer tid til å nyte kremen, glasuren eller hva en nå skal kalle det. Følelsen av å ha fornøyde publikummere i amfiet, er storvei. En ønsker ikke annet, der og da, enn å kjenne pulsen av 400 mennesker som syns det er verdt billettprisen. Og torsdagens forestilling løftet seg fra premieren. Mer lekent. Mer løssluppent. Glitrende spill fra alle hold.

Forestillingene starter kl 20.30, men allerede kl 18 begynner billettsalget i døra. Vaktgruppa møtes for en pepptalk. Det er stadig noen utfordringer som må løses. Når 400 mennesker vil inn i amfiet på likt for å kapre seg de beste plassene, blir det fort litt krøll.

I morra, fredag er det utsolgt. Da blir det trangt. Vi får oppfordre folk til å sitte tett. Jo mere vi er sammen …. tralalalala 🙂

Barnas scene høster stor og velfortjent applaus

JIHAA. Startskuddet er avfyrt!

For en dag. Premiere. Fullt amfi. Vindstille. Null feilskjær. Kunne noen ha fortalt meg detta i formiddag så hadde jeg spart meg mye uro, men i dag, på selveste premieredagen, har jeg tråkka rundt meg sjæl, og vært nervøs på alles vegne. Og jeg er ikke alene om det.

Vaktgruppa samlet. merk også de to flotte vekterne.

Alle har vært litt på tuppa i dag. Det florerer dessuten av syke «Den Gode Hensigt-drømmer» blant crue og skuespillere. Regissør Øen drømte at han kom glad og fornøyd til førpremieren og møtte et ensamble som plutselig hadde fått det for seg at de ville bruke de kommende 24 timene på å sette opp et helt annet stykke. Lotte (Jørgine) har hatt mardrømmer om alienlignende sjøsjerner som inntar dampskipsbrygga, mens amfisjef Jan til nå står for den sykeste drømmen: Han kommer gående ned på brygga og ser til sin forferdelse at betongdekket err malt selvlysende gult, mens amfiet oppover er malt blått i fiskebensmønster, og det er ikke hvem som helst som hadde vært der og malt, men nemlig selveste kommunen!

Vi har jo en liten «by» på brygga. Hvorfor ikke ta seg en lur i stua til overtollbetjenten?

DGH-dagen startet på premieredagen med et lite møte på bakerste amfirad. Om raden hadde hatt ører … Det er ikke få møter som har blitt avholdt her i spelperioden. Her har vi god oversikt, og det var vel det som etterhvert begynte å plage meg. Oversikten altså. Eller det vil si; mangelen på en sådann, for under møtet innså jeg med ett at det begynte å bli styggelig lenge siden jeg hadde hørt noe fra gemakk og lydmann Prøis. Etter fjorten ubesvarte tlfoppringninger, begynte ubehaget å boble. For å gjøre en lang historie kort. Vi fant ham omsider. Sovende, bak pressenninga, i sofaen i huset til overtollbetjenten. Det han selv beskriver som en liten dupp, var blitt til noen timers søvn som nær utløste en heidundrende leteaksjon.

Seila heisen på skuta Christiane.

En gledesstrålende markedssjef Trond Besseberg kunne i dag fortelle om 1600 solgte billetter. De tre siste dagene har billettsalget skutt fart og vi jubler for alle milepæler som rundes: fredagen utsolgt, var for eksempel grunn til jubel, også da salget runda så budsjettet går i balanse. Resten som selges de kommende dager, er overskudd til foreningskassa til Den Gode Hensigt. Bekymringer omkring billettsalh, kunne vi altså spart oss for det går så det suser, men hvem skulle trodd det for en uke siden, for da vi lå vi godt under fjorårets salg på samme tid.

Foto shoot med Omdal 🙂

Premieredagen er et rastløs dag, for alle.  Og da klokka endelig tippa halvåtte med lydsjekk på brygga, tror jeg mange trakk et lettelsens sukk. Publikum var i ferd med å strømme på. Musikkorpset spilte opp i kafeen. For å gjøre en lang historie kort (for andre gang i dette innlegget):

Vakre svelvikspillet med kulissene, aktørene, lyset, stemninga …

Hadde jeg hatt en nyttårsrakett, skulle jeg ha tent lunta da tonene til DGH ebbet ut: Fullt amfi. Masse applaus. Jeg er så stolt og rørt og glad på alles vegne, at dere aner det ikke.

Førstereisgutten omkranset av mannskapet

Førpremieredagen

Anne er klar til å selge billetter i døra.

Det er så mye som kan gå gæli, at jeg skjønner egentlig ikke at det går bra, tenkte jeg da jeg satt i amfiet i kveld sammen med ca 300 andre og venta på klarsignalet til å starte trudelutten, eller ouvertyren, som det også kalles.  (Ja, fint ska’re værra!) Ved siden av meg satt en hengslet ung kar fra Romeriket folkehøyskole som var tilstede sammen med 139 medelever for å se hva lærer Ole Christian og koreograf Karina i sine profesjoner hadde utretta i Svelvik. Mitt lille forsøk på smalltalk med ungdommen falt ikke helt heldig ut, og forløp sånn ca slik:

Meg: Hvilken linje går du på da?

Han: Dans.

Meg: Kult med gutter som danser.

Han: Syns du?

Jeg bekreftet, og undret videre hva poden danset?

Han: Ikke noe.

Meg: Må man ikke danse for å gå på danselinje?

Han: Det er jo det jeg skal lære da. Det er derfor jeg går der.

Meg: Så du er interessert i dans, da.

Han: Egentlig ikke.

Etter å ha holdt munn i noen sekunder, måtte jeg bare spørre om hvorfor han egentlig hadde valgte dans.

Han: Jeg sjansa på at jeg ble eneste gutten i klassen. Og det stemte!

Det var da jeg tidde stille og sendte en oppmuntringsvibb til lærer Karina (DGH’skoreograf) som det kommende året får litt å jobbe med.

Ungene i Svelvigen. Søteste som finnes.

Den Gode Hensigt dagen startet forøvrig friskt i dag med 100 sjuendeklassinger i amfiet.

Nøtt: Hvordan begeistre 12-åringer med lokalhistorie?

Svar: Det går ikke!

Etter en galskapens 90 minutters lang økt, kan i alle fall ingen si at jeg ikke prøvde, og alle 12-åringene i Svelvik vet nå hvem Napoleon var, og at Norge i 1811 var i krig med svenskene og englenderne som lå der ute på havet og skjøt på alt som rørte seg. Sjuendeklassingen vet også at det dengang da var skrinne tider og at’n Rasmus Ebbestad rodde til Saltskjær for å redde grasstustene der til krøtterfor (Nytting kunnskap. Oh yeah!) Historieleksjonen ble knekt med frisk babling, fremvising av datidens kvinnelige verktøy som kinne og kardeplater, vandring i kulissene og at elevene fikk prøve seg som skuespillere.

Formiddagen på brygga ble forøvrig benyttet til hyggelig preik med stedets ordfører som satt dagvakt. (Her stiller virkelig ALLE opp) Det er vakthold døgnet rundt nå.

Hilde Fjellberg i ferd med å lage skilt til lensmannskontoret.

Hilde Fjellberg var også tidlig på plass, og gjorde de siste forbedringene på kulissene. Noe trengte maling. Det manglet et skilt. Skomakerhuset er jo blitt lensmannskontor, men hvordan skrev man lensmann i 1811?

Lensmand?

Lænsmand?

Ingenting overlates til tilfeldighetene.

Og SÅ fint ble det 🙂

Til og med skrifttypen forskes det på. Visste dere forresten at det på 1800-tallet ble friskt debattert om Svelvigen skulle endre navn til Sverdvigen? Og at Svelvigen på 1700-tallet ble skrevet slik: Swelwiigen? Det var tider med svung det. Ja, fint ska’re værra. (Sitat Petrine)

Dagens gladmelding var at fredagens forestilling er solgt til bristepunktet. Det er stappfullt. UTSOLGT. I løpet av de to siste dagene er det solgt 250 billetter. Nå går det virkelig unna.

Og mens jeg svirra rundt i billettsalg-rus, konka minidiskspilleren, to timer før forestillingsstart.

Det var vel dette panikkøyeblikket jeg satt og tenkte tilbake på i amfiet, rett før forestillingsstart. Det ordna seg. Hilde og Tom i Kroken 2 hadde en ekstra spiller stående, og da denne var hentet, innstallert og testa, var jeg bare overlykkelig for at teknikken konka da, og ikke rett før forestillingsstart. Ja, det er mye som kan gå gæærnt. Egentlig det meste. Men det må en la være å tenke på.

Ludvig er den yngste soldaten i Svelvigen Sjøbatteri. Her i kinosalen, spillets omkledningsrom.

Annet som har gått gæli i dag: Skuespillerne spiste opp kransekaka som Anne Holst egentlig skulle hatt med på jobben i morra.

Men kransekake og krongelete minidisk  var glemt da ouvertyren dro i gang litt over halvni i kveld, og de flinke skuespillerne entret scena. I rasende tempo bar det avsted! Tilstede i amfiet var masse gode hjelpere, sjuendeklassingene fra Svelvik, samt folkehøyungdommen til regissør Ole Christian og koreograf Karina.

Hektiske timer før forestillingsstart med sminke og hårstyling.

Første akt ble en fryd. I pausen kom galeasen Christiane. Kulissene er dermed komplette. Hurra . Andre akt ble en enda større fryd. Koreograf Karina ble overrakt blomst (hun kommer nemlig ikke i morra) og dermed var tirsdagens førpremieredag i boks.

Og siden denne blogg i dag har vært inne på dumme ting …

Stuptrøtt og hjemme igjen etter å ha sunget nattasang til nestyngste som er vel innstallert på Romerike folkehøyskole, oppdaget jeg at min lusne vinskvett (som jeg kunne trengt i skrivende stund) er besk, ekkel og udrikkelige, også grunnet fem millioner bananfluer som har hatt rødvinsfest før meg.  Vel, jeg sover nok godt i natt uansett. I morra er det premiere. Om noen få dager er alt over.

Dagen da alt kom på plass; Svelvik Musikkorps stiller med stemningsmusikk på alle forestillingsdagene.

Takk til Svelvik musikkkorps som nå er på plass i Svelvigen kafeteria med stemningsmusikk før forestillingene. Flotte er de også, musikantene våre, i tidsriktige klær.

Ola og Hans Einar rigger telt til kafedrifta under spillet.

Dag 9 innøving

Galeasen Christiane innom på snarvisitt.

I dag starta DGH-dagen sånn i 12-tida med et røsk i eposter, tekstmeldinger og noen telefoner.  Premiere og teppefallsfest skal planlegges, og vi forsøker stadig å komme på noe lurt i forhold til pressedekning, vår akilleshæl, Svelviksposten unntaget, for lokalavisa er en fantastisk støttespiller for DGH.

I dag hadde avisa endog en vovet artikkel om Petrines seksuelle tilnærming ovenfor overtollbetjenten.

Det er resten av pressen der ute, som er en nøtt. I fjor ble det brukt mye tid og energi på å få Se og Hør til premieren, men den påfølgende artikkel ble ikke allverden. Man måtte bla seg gjennom blekka noen ganger før man i det hele tatt la merke til det lille bildet og teksten fra Svelvikspillet.

Møte på bakerste rad. Markedsføringansvarlig Trond Besseberg. Arrangementansvarlig Trond Halvorsen. Lærergutten til Jan og Hans Einar; Børre Lersbryggen og Anker snekker og uunnværlige Anker Veilgaard.

Lyd: Pål, Pål og Sten Rune. Lys: Helene.

Dagens samling starta vidunderlig med samling på SBV med kjøttkaker i brun saus, poteter og ertestuing; mat for mons. MAt som metter, noe vi i dag trengte, for  etter en kjapp gjennomgang, ble det deretter full gjennomgang. Vi kan dermed notere oss årets lengste øvelse, men for en opptur.

Med lyd og lys på plass, rekvisitter og kulissser, kostymer og sminke, ble det –  til tross for at røykmaskinen skoddela gamle Svelvigen – en vidunderlig opptur. I morra får vi kål på røyken, og dermed er det bare å glede seg til resten.

Det er forøvrig stadig noen små overraskelser; som for eksempel hvor steike mørkt det blir utover kvelden, og at man dermed da knapt ser handa for seg, spesielt ikke inne i lydbua. Akkurat sånn var det i fjor også. Vi hadde bare glemt det, inntil vi oppdaga det igjen i kveld. Notert! Husk lys i morra.

Nå går billettsalget unna. Hurra 🙂 Første mål er 1400 solgte billetter. Klarer vi det, er vi i budsjett.

Karl Sundby og Marianne Krogness som overtollbetjenten og hans husholderske.

I skjenkestua hos a vertshus-Johanne.

Og når det stilner på brygga og skuespillerne går hjem, kommer nattevaktene til DGH.

Dag 7 og 8 innøving

Første gjennomgang med kostymer på lørdag.

Hvor blir det av blogginnlegga? spurte en av skuespillerne i går. Gjesp, svare jeg. De lange dagene på bygga begynner nemlig å merkes. På en god måte, fordi jeg vet at det nærmer seg forestillinger, og på en dårlig måte, med stiiive skuldre. I går hadde jeg skuldra så langt oppunder øra at en i soldattruppen tok skuldra mine fatt og banka litt vett inn i dem. Det er vel sånn det skal værra. Det er tross alt høyspenninga som gjør det morsomt å være spel-arrangør. Men hvorfor dette stresset? Går ikke alt på skinner? Ifølge denne blogg har jo dag etter dag bestått av solskinn og flinke folk og hjelpere på alle kanter?

Vel, siden dag 7 forlengst har forsvunnet ut i evigheten, kan det innrømmes at dag 7 var en møkkadag, innøvingsmessig sett. Dag 7 var et skritt frem og TO tilbake. Dag 7 var en eviglang dag i steikende solskinn (som om det er gæærn’t også nå …) Jeg, som stort sett satt stille, med eneste arbeidsoppgave å trykke på playknappen på cd-spilleren, var en hårsbredd unna solstikk, og jeg kan levende forestille meg hvordan skuespillerne hadde det inni kostymene sine. Dag 7 var første gjennomkjøring MED kostymer. Dag 7 var laaang, og tung med terping.

I år synger ungene også om Napoleon.

Et stort gigafantastisk fremskritt lørdag, var ungenes scene som falt på plass. Det er med 22 barn i årets spill. Litt av en gjeng. Tre megaflinke mammaer, følger hver eneste øvelse og tar ansvar for gjengen: Liv Hege Sulen, Hege Tollefsen Kollerud og Christine Aasen. Hva vi skulle gjort uten dere tre. Vi øver tross alt på brygga, med den strie svelvikstrømmen et lite feiltråkk unna.

Lørdag var også dagen med litt forsiktig mikrofontesting, og med enda flere bursdager. Det er nærmere 100 mennesker som tuller rundt på brygga daglig (crue, riggere, skuespillere, vakter) så noen bursdager iløpet av perioden, blir det. Lørdag var det Cecilie Schilling – skipperens datter, som fylte år.

Joakim som spiller skomakersvennen Lars går på teaterskole i Trøndelag med har permisjon denne uka for å være hos oss 🙂

Og dagens største lyspunkt: ENDELIG er alle skuespillerne på plass. Joakim Thrane som spiller skomakersvennen, kom flybåren fra Trondheim og fikk stor applaus da han kom. Flinke Joakim. Vi er stolte av å ha ham med i Svelvikspillet. Merk dere navnet: Joakim Thrane. Han kommer dere til å få høre mangt og meget om i åra fremover!

Scenografien, med rekvisitter, vokser også frem fra dag til dag. Lørdag var Hilde og Helen på bruktmarkeder for å få tak i det siste vi trenger. Det brune skomakerhuset er nå blitt til et grønt lennsmannskontor, med tilhørende arrest, og på lørdag var det bæring av benker, lånt fra bedehusets loft, som rommer så mangt.

Etter at skuespillerne tuslet hjem, lørdag, bar det hjem for undertegnede for å skrive inn endringer i manus til tolketjenesten. Forestillingene er tekstet, et samarbeid mellom Hørselslaget i Svelvik, Tolketjenesten i Vestfold og DGH, og tolkene trenger mest mulig korrekt manus (selvfølgelig). Dette er også en utfordring for skuespillerne. Impro er skikkelig dumt når det du egentlig skulle sagt stå på skjermen!

Lydteamet består av Pål Prøis, Pål Finsand og Sten Rune Nilsen. Flinke karer.

Dag 8, innøving var avsatt til lydprøver. 20 trådløse mik’er skal funke, og det er litt mer arbeid enn å bare skru dem på og så er det fikst ferdig. Men med en lang dag på brygga søndag, der solister fikk gjennomgått sine sangvers, samt nesten en hel gjennomkjøring av stykket, er lyden skrudd inn. Lyden på svelvikspillet er det som gir meg mest gråe hår. Det er så mye som kan gå galt. Og om det går galt, er det med en slik følge at folk holder seg for øra. Lydmann Pål, elsker å holde på med lyd. Antagelig er han masochist.

Manus er nå delt inn i 65 lydscener ut i fra hvem som snakker. Min jobb er å cue inn hver lydscene til lydmann. Fra å sitte helt foran i amfiet, er jeg dermed nå flyttet bakerst, til orkesterplass (heldige meg som får sett alle forestillingene).

Vertshus-Johanne har sine knep 🙂

Dag 8 innøving, var forøvrig «to skritt frem, og ingen skritt tilbake» øvelse. Gjennomkjøringa med full lydpakke, ga gode vibber og skuespillerne jobba som tusan. Det flyter bedre nå.

Dagens bursdagsbarn: soldat Egil Rulnes. Hurra for deg 🙂 Samt Betty som feiret sine 70 år på Ankeret. Datteren til Betty; Gro Marit, var med på å starte foreninga Den Gode Hensigt, og hele skuespillertruppen marsjerte bort og sang bursdagssang for jubilanten som er svelvikpatriot og en herlig dame.

Og igjen ble det seine kvelden på undertegnede som fører denne bloggen. Vel hjemme fra øvelse, gikk vi i lydstudio for å lage den endelige musikkrekka til forestillingen. Vi mangler noen musikalske snutter til overganger, applausmusikk (hvis det blir applaus da …) samt noen lydeffekter. Halv tre i natt var vi ferdige. Gjesp ganger 2. Ikke rart i at dette begynner å kjennes på kroppen.

Lensmann Fron og a Petrine.

I skrivende stund erindrer jeg den gode følelsen fra i fjor, da spillet var over og jeg igjen kunne lokke døra til kontoret for i ro og fred dikte videre på svulmende kjærlighetshistorier (som er det jeg driver med når jeg ikke tuller med spel). DGH-livet er fantastisk morsomt mens det står på. Og så er det litt godt når det hele er over.

I dag (dag 9) skal forestillingen kjøres i real time, dvs kl 20.30 med kostymer, sminke, lyd og lys. WOW.

Ole Christian og Rune følger med fra orkesterplass.

I dag skal også teppefallsfesten planlegges. De foregående år har det vært samling med mat og drikke etter siste endte forestilling. Det er en fin avslutning på moroa. I dag vil også tall fra billettsalget bli lagt frem. Ops. Vi har hele tiden ligget litt i underkant av fjorårets. Jeg krysser fingra for at det har tatt seg opp de siste dagene. Og i morra kommer 7. klasse i amfiet kl 11.00. Da skal jeg ha historietime med dem om livet i gamle SVelvigen anno 1811. Ops ganger 2. Jeg får kanskje lage meg en liste over hva jeg bør snakke om. Jeg skal holde dem i ånde i to timer. Ops ganger 3. Jeg bør ha en plan.

Et av årets nye overraskelser i Svelvikspillet! Vi sier ikke mer. Kom og se!

Spel-livet innebærer mange arbeidsoppgaver, men jeg er sjeleglad og veldig takknemlig for alt jeg faktisk ikke trenger å ta hand om, fordi andre gjør det og det på en så god og trygg måte at vi føler oss helt trygge på at ting gjøres innen det skal: kostymer, matservering, kulisser, amfi, vakter, sminke, regnskap, markedsføring. Det snakkes mye om gode hjelpere i DGH. DGH hadde ikke bestått uten. Og nå nærmer vi oss premiere på Svelvikspillet for tredje år på rad. I morgen er det førpremiere med fullt amfi: Elever fra Ringerike folkehøyskole, der regissør Øen og koreograf Karina, er lærere. Alle 7. klassingene i Svelvik er invitert (via den kulturelle skolesekken), samt gode hjelpere. Det blir, men andre ord, fullt amfi på førpremieren og nok en ilddåp for en ny versjon av Svelvikspillet. Au – der stakk det i hjerterota, gitt. Godstikk. Nervøsstikk. Dumme meg blir liksom nervøs på alles vegne, jeg da.

Ikke sjelden får regissør Øen en god ide!