For en dag. Premiere. Fullt amfi. Vindstille. Null feilskjær. Kunne noen ha fortalt meg detta i formiddag så hadde jeg spart meg mye uro, men i dag, på selveste premieredagen, har jeg tråkka rundt meg sjæl, og vært nervøs på alles vegne. Og jeg er ikke alene om det.
Vaktgruppa samlet. merk også de to flotte vekterne.
Alle har vært litt på tuppa i dag. Det florerer dessuten av syke «Den Gode Hensigt-drømmer» blant crue og skuespillere. Regissør Øen drømte at han kom glad og fornøyd til førpremieren og møtte et ensamble som plutselig hadde fått det for seg at de ville bruke de kommende 24 timene på å sette opp et helt annet stykke. Lotte (Jørgine) har hatt mardrømmer om alienlignende sjøsjerner som inntar dampskipsbrygga, mens amfisjef Jan til nå står for den sykeste drømmen: Han kommer gående ned på brygga og ser til sin forferdelse at betongdekket err malt selvlysende gult, mens amfiet oppover er malt blått i fiskebensmønster, og det er ikke hvem som helst som hadde vært der og malt, men nemlig selveste kommunen!
Vi har jo en liten «by» på brygga. Hvorfor ikke ta seg en lur i stua til overtollbetjenten?
DGH-dagen startet på premieredagen med et lite møte på bakerste amfirad. Om raden hadde hatt ører … Det er ikke få møter som har blitt avholdt her i spelperioden. Her har vi god oversikt, og det var vel det som etterhvert begynte å plage meg. Oversikten altså. Eller det vil si; mangelen på en sådann, for under møtet innså jeg med ett at det begynte å bli styggelig lenge siden jeg hadde hørt noe fra gemakk og lydmann Prøis. Etter fjorten ubesvarte tlfoppringninger, begynte ubehaget å boble. For å gjøre en lang historie kort. Vi fant ham omsider. Sovende, bak pressenninga, i sofaen i huset til overtollbetjenten. Det han selv beskriver som en liten dupp, var blitt til noen timers søvn som nær utløste en heidundrende leteaksjon.
Seila heisen på skuta Christiane.
En gledesstrålende markedssjef Trond Besseberg kunne i dag fortelle om 1600 solgte billetter. De tre siste dagene har billettsalget skutt fart og vi jubler for alle milepæler som rundes: fredagen utsolgt, var for eksempel grunn til jubel, også da salget runda så budsjettet går i balanse. Resten som selges de kommende dager, er overskudd til foreningskassa til Den Gode Hensigt. Bekymringer omkring billettsalh, kunne vi altså spart oss for det går så det suser, men hvem skulle trodd det for en uke siden, for da vi lå vi godt under fjorårets salg på samme tid.
Foto shoot med Omdal 🙂
Premieredagen er et rastløs dag, for alle. Og da klokka endelig tippa halvåtte med lydsjekk på brygga, tror jeg mange trakk et lettelsens sukk. Publikum var i ferd med å strømme på. Musikkorpset spilte opp i kafeen. For å gjøre en lang historie kort (for andre gang i dette innlegget):
Vakre svelvikspillet med kulissene, aktørene, lyset, stemninga …
Hadde jeg hatt en nyttårsrakett, skulle jeg ha tent lunta da tonene til DGH ebbet ut: Fullt amfi. Masse applaus. Jeg er så stolt og rørt og glad på alles vegne, at dere aner det ikke.
Førstereisgutten omkranset av mannskapet
Den Gode Hensigt's logg 