Dag 7 og 8 innøving

Første gjennomgang med kostymer på lørdag.

Hvor blir det av blogginnlegga? spurte en av skuespillerne i går. Gjesp, svare jeg. De lange dagene på bygga begynner nemlig å merkes. På en god måte, fordi jeg vet at det nærmer seg forestillinger, og på en dårlig måte, med stiiive skuldre. I går hadde jeg skuldra så langt oppunder øra at en i soldattruppen tok skuldra mine fatt og banka litt vett inn i dem. Det er vel sånn det skal værra. Det er tross alt høyspenninga som gjør det morsomt å være spel-arrangør. Men hvorfor dette stresset? Går ikke alt på skinner? Ifølge denne blogg har jo dag etter dag bestått av solskinn og flinke folk og hjelpere på alle kanter?

Vel, siden dag 7 forlengst har forsvunnet ut i evigheten, kan det innrømmes at dag 7 var en møkkadag, innøvingsmessig sett. Dag 7 var et skritt frem og TO tilbake. Dag 7 var en eviglang dag i steikende solskinn (som om det er gæærn’t også nå …) Jeg, som stort sett satt stille, med eneste arbeidsoppgave å trykke på playknappen på cd-spilleren, var en hårsbredd unna solstikk, og jeg kan levende forestille meg hvordan skuespillerne hadde det inni kostymene sine. Dag 7 var første gjennomkjøring MED kostymer. Dag 7 var laaang, og tung med terping.

I år synger ungene også om Napoleon.

Et stort gigafantastisk fremskritt lørdag, var ungenes scene som falt på plass. Det er med 22 barn i årets spill. Litt av en gjeng. Tre megaflinke mammaer, følger hver eneste øvelse og tar ansvar for gjengen: Liv Hege Sulen, Hege Tollefsen Kollerud og Christine Aasen. Hva vi skulle gjort uten dere tre. Vi øver tross alt på brygga, med den strie svelvikstrømmen et lite feiltråkk unna.

Lørdag var også dagen med litt forsiktig mikrofontesting, og med enda flere bursdager. Det er nærmere 100 mennesker som tuller rundt på brygga daglig (crue, riggere, skuespillere, vakter) så noen bursdager iløpet av perioden, blir det. Lørdag var det Cecilie Schilling – skipperens datter, som fylte år.

Joakim som spiller skomakersvennen Lars går på teaterskole i Trøndelag med har permisjon denne uka for å være hos oss 🙂

Og dagens største lyspunkt: ENDELIG er alle skuespillerne på plass. Joakim Thrane som spiller skomakersvennen, kom flybåren fra Trondheim og fikk stor applaus da han kom. Flinke Joakim. Vi er stolte av å ha ham med i Svelvikspillet. Merk dere navnet: Joakim Thrane. Han kommer dere til å få høre mangt og meget om i åra fremover!

Scenografien, med rekvisitter, vokser også frem fra dag til dag. Lørdag var Hilde og Helen på bruktmarkeder for å få tak i det siste vi trenger. Det brune skomakerhuset er nå blitt til et grønt lennsmannskontor, med tilhørende arrest, og på lørdag var det bæring av benker, lånt fra bedehusets loft, som rommer så mangt.

Etter at skuespillerne tuslet hjem, lørdag, bar det hjem for undertegnede for å skrive inn endringer i manus til tolketjenesten. Forestillingene er tekstet, et samarbeid mellom Hørselslaget i Svelvik, Tolketjenesten i Vestfold og DGH, og tolkene trenger mest mulig korrekt manus (selvfølgelig). Dette er også en utfordring for skuespillerne. Impro er skikkelig dumt når det du egentlig skulle sagt stå på skjermen!

Lydteamet består av Pål Prøis, Pål Finsand og Sten Rune Nilsen. Flinke karer.

Dag 8, innøving var avsatt til lydprøver. 20 trådløse mik’er skal funke, og det er litt mer arbeid enn å bare skru dem på og så er det fikst ferdig. Men med en lang dag på brygga søndag, der solister fikk gjennomgått sine sangvers, samt nesten en hel gjennomkjøring av stykket, er lyden skrudd inn. Lyden på svelvikspillet er det som gir meg mest gråe hår. Det er så mye som kan gå galt. Og om det går galt, er det med en slik følge at folk holder seg for øra. Lydmann Pål, elsker å holde på med lyd. Antagelig er han masochist.

Manus er nå delt inn i 65 lydscener ut i fra hvem som snakker. Min jobb er å cue inn hver lydscene til lydmann. Fra å sitte helt foran i amfiet, er jeg dermed nå flyttet bakerst, til orkesterplass (heldige meg som får sett alle forestillingene).

Vertshus-Johanne har sine knep 🙂

Dag 8 innøving, var forøvrig «to skritt frem, og ingen skritt tilbake» øvelse. Gjennomkjøringa med full lydpakke, ga gode vibber og skuespillerne jobba som tusan. Det flyter bedre nå.

Dagens bursdagsbarn: soldat Egil Rulnes. Hurra for deg 🙂 Samt Betty som feiret sine 70 år på Ankeret. Datteren til Betty; Gro Marit, var med på å starte foreninga Den Gode Hensigt, og hele skuespillertruppen marsjerte bort og sang bursdagssang for jubilanten som er svelvikpatriot og en herlig dame.

Og igjen ble det seine kvelden på undertegnede som fører denne bloggen. Vel hjemme fra øvelse, gikk vi i lydstudio for å lage den endelige musikkrekka til forestillingen. Vi mangler noen musikalske snutter til overganger, applausmusikk (hvis det blir applaus da …) samt noen lydeffekter. Halv tre i natt var vi ferdige. Gjesp ganger 2. Ikke rart i at dette begynner å kjennes på kroppen.

Lensmann Fron og a Petrine.

I skrivende stund erindrer jeg den gode følelsen fra i fjor, da spillet var over og jeg igjen kunne lokke døra til kontoret for i ro og fred dikte videre på svulmende kjærlighetshistorier (som er det jeg driver med når jeg ikke tuller med spel). DGH-livet er fantastisk morsomt mens det står på. Og så er det litt godt når det hele er over.

I dag (dag 9) skal forestillingen kjøres i real time, dvs kl 20.30 med kostymer, sminke, lyd og lys. WOW.

Ole Christian og Rune følger med fra orkesterplass.

I dag skal også teppefallsfesten planlegges. De foregående år har det vært samling med mat og drikke etter siste endte forestilling. Det er en fin avslutning på moroa. I dag vil også tall fra billettsalget bli lagt frem. Ops. Vi har hele tiden ligget litt i underkant av fjorårets. Jeg krysser fingra for at det har tatt seg opp de siste dagene. Og i morra kommer 7. klasse i amfiet kl 11.00. Da skal jeg ha historietime med dem om livet i gamle SVelvigen anno 1811. Ops ganger 2. Jeg får kanskje lage meg en liste over hva jeg bør snakke om. Jeg skal holde dem i ånde i to timer. Ops ganger 3. Jeg bør ha en plan.

Et av årets nye overraskelser i Svelvikspillet! Vi sier ikke mer. Kom og se!

Spel-livet innebærer mange arbeidsoppgaver, men jeg er sjeleglad og veldig takknemlig for alt jeg faktisk ikke trenger å ta hand om, fordi andre gjør det og det på en så god og trygg måte at vi føler oss helt trygge på at ting gjøres innen det skal: kostymer, matservering, kulisser, amfi, vakter, sminke, regnskap, markedsføring. Det snakkes mye om gode hjelpere i DGH. DGH hadde ikke bestått uten. Og nå nærmer vi oss premiere på Svelvikspillet for tredje år på rad. I morgen er det førpremiere med fullt amfi: Elever fra Ringerike folkehøyskole, der regissør Øen og koreograf Karina, er lærere. Alle 7. klassingene i Svelvik er invitert (via den kulturelle skolesekken), samt gode hjelpere. Det blir, men andre ord, fullt amfi på førpremieren og nok en ilddåp for en ny versjon av Svelvikspillet. Au – der stakk det i hjerterota, gitt. Godstikk. Nervøsstikk. Dumme meg blir liksom nervøs på alles vegne, jeg da.

Ikke sjelden får regissør Øen en god ide!

Reklame