Førpremieredagen

Anne er klar til å selge billetter i døra.

Det er så mye som kan gå gæli, at jeg skjønner egentlig ikke at det går bra, tenkte jeg da jeg satt i amfiet i kveld sammen med ca 300 andre og venta på klarsignalet til å starte trudelutten, eller ouvertyren, som det også kalles.  (Ja, fint ska’re værra!) Ved siden av meg satt en hengslet ung kar fra Romeriket folkehøyskole som var tilstede sammen med 139 medelever for å se hva lærer Ole Christian og koreograf Karina i sine profesjoner hadde utretta i Svelvik. Mitt lille forsøk på smalltalk med ungdommen falt ikke helt heldig ut, og forløp sånn ca slik:

Meg: Hvilken linje går du på da?

Han: Dans.

Meg: Kult med gutter som danser.

Han: Syns du?

Jeg bekreftet, og undret videre hva poden danset?

Han: Ikke noe.

Meg: Må man ikke danse for å gå på danselinje?

Han: Det er jo det jeg skal lære da. Det er derfor jeg går der.

Meg: Så du er interessert i dans, da.

Han: Egentlig ikke.

Etter å ha holdt munn i noen sekunder, måtte jeg bare spørre om hvorfor han egentlig hadde valgte dans.

Han: Jeg sjansa på at jeg ble eneste gutten i klassen. Og det stemte!

Det var da jeg tidde stille og sendte en oppmuntringsvibb til lærer Karina (DGH’skoreograf) som det kommende året får litt å jobbe med.

Ungene i Svelvigen. Søteste som finnes.

Den Gode Hensigt dagen startet forøvrig friskt i dag med 100 sjuendeklassinger i amfiet.

Nøtt: Hvordan begeistre 12-åringer med lokalhistorie?

Svar: Det går ikke!

Etter en galskapens 90 minutters lang økt, kan i alle fall ingen si at jeg ikke prøvde, og alle 12-åringene i Svelvik vet nå hvem Napoleon var, og at Norge i 1811 var i krig med svenskene og englenderne som lå der ute på havet og skjøt på alt som rørte seg. Sjuendeklassingen vet også at det dengang da var skrinne tider og at’n Rasmus Ebbestad rodde til Saltskjær for å redde grasstustene der til krøtterfor (Nytting kunnskap. Oh yeah!) Historieleksjonen ble knekt med frisk babling, fremvising av datidens kvinnelige verktøy som kinne og kardeplater, vandring i kulissene og at elevene fikk prøve seg som skuespillere.

Formiddagen på brygga ble forøvrig benyttet til hyggelig preik med stedets ordfører som satt dagvakt. (Her stiller virkelig ALLE opp) Det er vakthold døgnet rundt nå.

Hilde Fjellberg i ferd med å lage skilt til lensmannskontoret.

Hilde Fjellberg var også tidlig på plass, og gjorde de siste forbedringene på kulissene. Noe trengte maling. Det manglet et skilt. Skomakerhuset er jo blitt lensmannskontor, men hvordan skrev man lensmann i 1811?

Lensmand?

Lænsmand?

Ingenting overlates til tilfeldighetene.

Og SÅ fint ble det 🙂

Til og med skrifttypen forskes det på. Visste dere forresten at det på 1800-tallet ble friskt debattert om Svelvigen skulle endre navn til Sverdvigen? Og at Svelvigen på 1700-tallet ble skrevet slik: Swelwiigen? Det var tider med svung det. Ja, fint ska’re værra. (Sitat Petrine)

Dagens gladmelding var at fredagens forestilling er solgt til bristepunktet. Det er stappfullt. UTSOLGT. I løpet av de to siste dagene er det solgt 250 billetter. Nå går det virkelig unna.

Og mens jeg svirra rundt i billettsalg-rus, konka minidiskspilleren, to timer før forestillingsstart.

Det var vel dette panikkøyeblikket jeg satt og tenkte tilbake på i amfiet, rett før forestillingsstart. Det ordna seg. Hilde og Tom i Kroken 2 hadde en ekstra spiller stående, og da denne var hentet, innstallert og testa, var jeg bare overlykkelig for at teknikken konka da, og ikke rett før forestillingsstart. Ja, det er mye som kan gå gæærnt. Egentlig det meste. Men det må en la være å tenke på.

Ludvig er den yngste soldaten i Svelvigen Sjøbatteri. Her i kinosalen, spillets omkledningsrom.

Annet som har gått gæli i dag: Skuespillerne spiste opp kransekaka som Anne Holst egentlig skulle hatt med på jobben i morra.

Men kransekake og krongelete minidisk  var glemt da ouvertyren dro i gang litt over halvni i kveld, og de flinke skuespillerne entret scena. I rasende tempo bar det avsted! Tilstede i amfiet var masse gode hjelpere, sjuendeklassingene fra Svelvik, samt folkehøyungdommen til regissør Ole Christian og koreograf Karina.

Hektiske timer før forestillingsstart med sminke og hårstyling.

Første akt ble en fryd. I pausen kom galeasen Christiane. Kulissene er dermed komplette. Hurra . Andre akt ble en enda større fryd. Koreograf Karina ble overrakt blomst (hun kommer nemlig ikke i morra) og dermed var tirsdagens førpremieredag i boks.

Og siden denne blogg i dag har vært inne på dumme ting …

Stuptrøtt og hjemme igjen etter å ha sunget nattasang til nestyngste som er vel innstallert på Romerike folkehøyskole, oppdaget jeg at min lusne vinskvett (som jeg kunne trengt i skrivende stund) er besk, ekkel og udrikkelige, også grunnet fem millioner bananfluer som har hatt rødvinsfest før meg.  Vel, jeg sover nok godt i natt uansett. I morra er det premiere. Om noen få dager er alt over.

Dagen da alt kom på plass; Svelvik Musikkorps stiller med stemningsmusikk på alle forestillingsdagene.

Takk til Svelvik musikkkorps som nå er på plass i Svelvigen kafeteria med stemningsmusikk før forestillingene. Flotte er de også, musikantene våre, i tidsriktige klær.

Ola og Hans Einar rigger telt til kafedrifta under spillet.

Reklame